Det brysomme barnet

«Nå er det lenge siden jeg har sett deg. Hvor har du vært?».
Jentungen skled ned rutsjebanen og kom hoppende bort i to nummer for store joggesko. Jeg klistret på meg et smil og satte henne opp på fanget. «Jeg har vært litt travel i det siste. Går det bra med deg?». Jeg rufset henne i det tynne håret. «Har du fått krøller, du da?». Jeg måtte ta meg sammen for ikke å avsløre hvor lite flatterende jeg syntes de var.
«Ja, jeg fikk lov av mamma å ta perm, sånn at de i klassen skulle synes jeg var fin». Haken hennes begynte å skjelve.
«Jaha. Og det gikk ikke så bra, eller?». Jeg skjulte oppgittheten heller dårlig.
«Nå kaller deg meg sauen og roper bæ etter meg i skolegården». Tårene trillet nedover det bleke fjeset. Jeg tok av henne brillene og tørket dem bort så godt jeg kunne. «De er bare misunnelige på at du tør å skille deg ut» svarte jeg, men klarte verken å overbevise henne eller meg selv. «Nei, jeg er den styggeste i klassen». Hun la armene rundt halsen min og klemte meg hardt, men jeg klarte på langt nær å returnere hengivenheten.
«Er du ikke glad i meg?». De blå øynene stirret rett inn i mine. Jeg ble svar skyldig.
«Joda...» mumlet jeg avmålt og følte meg fullstendig på defensiven.
«Hvorfor vil du ikke klemme meg da? Skammer du deg over meg?». Haken hennes fikk spasmer igjen.
«Prøv å ta deg litt sammen, nå blir du sånn intens igjen. Da er det slitsomt for andre å forholde seg til deg». Jeg sukket høyt og satte henne ned på den fuktige bakken.
«Hva er intens?», spurte hun så troskyldig som bare et barn kan spørre.
Jeg hoppet av husken, satte meg på huk og la hånden bestemt på skulderen hennes «Det er å mase så mye på folk at de nesten ikke får puste. Da orker de ikke å snakke med deg og trekker seg unna». Jeg visste at jeg snakket langt over hodet på henne, men tålmodigheten min var straks slutt.
Jeg speidet febrilsk utover parken i håp om å se han jeg så gjerne ville ha anerkjennelse fra. Men det var bare å slå fast; det eneste selskapet jeg måtte ta til takke med denne ettermiddagen, var en 10 år gammel masekopp.
«Jeg vil bare at du skal si at jeg er bra nok akkurat som jeg er». Hun hadde i grunnen en imponerende evne til ikke å gi seg - dét skulle hun saktens ha. Og jeg måtte nesten smile av den iherdige innsatsviljen.
«Du vil bare kjenne deg elsket, du» hvisket jeg og trakk henne inntil meg. De snåle krøllene luktet Timotei, en duft som tok meg rett tilbake til egen barndom.
«Ja, jeg vil at du skal elske meg. For det er først da andre kan få lov til å slippe inn i hjertet ditt på orntli'».
Veien dit var lang.
Men den skulle vi gå sammen.
Tiåringen og jeg.


 

3 kommentarer

Gfklb

30.08.2017 kl.11:17

Hei! En ting jeg lurer på: Hvorfor kaller du deg for fotballhore? 🤔

Fotballhore

30.08.2017 kl.13:49

Gfklb: Hei! Det handler om humor; ironi (ref: Fotballfrue) og selvironi. Jeg har alltid vært opptatt av denne idretten, blant annet jobbet som fotballjournalist.
PS: Begrepet "fotballhore" er brukt om folk som vier hele sitt liv til å reise rundt og se på fotball - handler altså om å ta betalt for å ligge med fotballfolk ??

Fotballhore

30.08.2017 kl.17:40

Fotballhore: Rettelse: Handler altså IKKE om å ta betalt for å ligge med fotballfolk :)

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits