Frøken Forkastet

«Vi har bestemt oss for å gå fra hverandre». Han så ufattelig sliten ut, og hadde eldet betydelig på bare en håndfull dager. Jeg kunne se at han hadde grått en hel del.
Noe i meg følte selvsagt med ham, men sympatitankene var i mindretall, la det være sagt.
«Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det blir liksom feil uansett hva jeg ytrer akkurat nå». Jeg turte ikke å se på ham, for da ville jeg mye mulig avsløre lettelsen jeg kjente på.
Spørsmålene var mange, men de stoppet opp lenge før de nådde tungespissen. Vi satt stille og kikket tomt foran oss begge to, i noe som føltes som flere timer.
«Hva betyr dette for deg og meg?». Jeg ville så gjerne spørre, men var forferdelig redd for svaret.
Han skrudde til slutt på radioen for å bryte den klamme tausheten som rådde i bilen.
«Same bed but it feels just a little bit bigger now. Our song on the radio but it don't sound the same. When our friends talk about you, all it does is just tear me down. 'Cause my heart breaks a little when I hear your name».
Låten traff meg rett i nerva. Bruno Mars hadde nemlig vært en viktig terapeut da jeg forsøkte å stable meg på beina etter forrige runde. Jeg bet meg hardt i kinnet for å stagge tårene.
«Du vet at du egentlig er for gammel til å høre på P3?». Jeg prøvde å høres så lystig ut jeg bare kunne.
«Du, jeg er ikke i form til slikt nå», svarte han avmålt. Jeg kjente et stikk.
«Er det min skyld?». Jeg angret idet jeg spurte.
«Vi er alle voksne mennesker her, Irene. Men du har vært en sentral bidragsyter, dét kan jeg skrive under på». Den bitre undertonen hans ga meg frysninger på ryggen.
«Hva skjer nå da?». Jeg holdt pusten.
«Hvis du spør om dette har betydning for vårt forhold, så er svaret nei. Vi har aldri vært in synk, og derfor heller aldri hatt en reell sjanse til å bli et offisielt par». Stemmen hans var rolig, men uhyre bestemt, og jeg kjente at jeg raknet. Det ble plutselig umulig å puste. Jeg begynte å riste over hele kroppen og øynene ble tåkelagt, så jeg forsøkte febrilsk å føle meg fram til dørhåndtaket.
«Kjærligheten trenger ingen timing, den overvinner alt!» ropte jeg så høyt at hele nabolaget var dømt til å høre meg. Jeg smalt bildøra hardt igjen og løp det jeg kunne. Bort fra ham. Bort fra skyldfølelsen. Og mest av alt ville jeg bort fra følelsen av å bli forkastet.
Først da jeg nådde den folketomme lekeplassen i Badeparken stoppet jeg. Åh, som jeg ønsket at han hadde fulgt etter meg. «Irene, stopp! Jeg elsker deg jo!». Nok en utopisk tanke.  
Jeg satte meg ned på en huske. De hvite skoene mine, som hadde kostet langt mer enn jeg hadde råd til å betale, ble fulle av mørkebrune flekker da jeg sparket i den fuktige sanden. Det slo meg at de var et bilde på meg selv; noe rent og ukomplisert som gjennom årenes løp hadde vandret gjennom mengder av selvvalgte hengemyrer - og blitt preget der etter.
Det var da jeg så henne i rutsjebanen, det siste mennesket i denne verden jeg ønsket å møte på akkurat da:
Den lille, rare jenta med det stygge håret og de knallrosa brillene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits