Rebellen Helmer

Sommeren hadde landet og man tok turen inn til hovedstaden. Jeg hadde omsider gitt etter for Helmers mange og iherdige forsøk på å få til et treff. En heftig krangel med han andre var det som skulle til for å gi ham en sjanse. Den dårlige samvittigheten lå der og murret, men den valgte jeg å gi det glatte lag. Jeg lånte leiligheten til en kompis på Frogner og invitert Helmer dit for å dele en flaske fransk før vi dro videre på konsert.
Nervene samlet seg mannsterke i mageregionen. Jeg måtte ta et glass vin for å roe meg ned.
Helmer var en spennende figur - fotballspiller og musiker. Ka-ching ? jackpot!
Fotball-Norges bad boy var det mange som kalte ham, meg selv inkludert.
Jeg kikket på mobilen. Det var en halvtime siden han skulle ha ringt på døra. Men det gjorde egentlig ingenting. Jeg fylte vinglasset på nytt, gikk ut på balkongen og kikket nedover Solli Plass, som var overraskende folketom til å være en fredag i fellesferien. 

Én time, tre glass vin og x antall sigg senere, hørte jeg noen rope navnet mitt nede på gateplan.
Kort tid etter satt vi på hver vår stol rundt kjøkkenbordet. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde praten i gang.
Helmer var dritings. Han stirret intenst på meg.
«Ta hånda mi». Ordene formelig snublet ut av munnen hans.
«Nei, ellers tusen takk». Det brant godt i kinnene.
Men Helmer var ikke den som ga seg så lett, og etter å ha lyttet til et eneste stort gnål i det uendelige, ga jeg ham bokstavelig talt lillefingeren. Det er som kjent alt noen mennesker trenger for å få has på hele deg.
12,5 sekunder senere befant jeg meg på fanget hans.
«There's colors on the street. Red, white and blue. People shufflin' their feet. People sleepin' in their shoes». Faen, mannen kunne synge, altså.
Like fullt ble jeg stadig mer overbevist om at  han var splitter pine gal. Samtidig var det noe ved ham som fikk meg til å smile, høyst motvillig,
Kvelden fortsatte i galskapens ånd; Shotting, skåling og en hel del klining.

Jeg våknet jeg opp på et fælslig vis, på en klam skinnsofa i en totalt fremmed kåk. Det pulserte i skallen. Formen var forferdelig skrøpelig. Det tok meg en stund før jeg i det hele tatt forsto i hvilken by jeg befant meg. Etter alle ketchupflekkene på kjolen å dømme, hadde jeg i det minste  klart å få i meg en eller annen form for fast føde i løpet av natten.
Helmer lå og snorket i den andre enden den brune Chesterfield'en. En kar jeg aldri hadde sett før kom inn i stua og satte seg ned. Jeg fikk plutselig veldig dårlig tid, takket høflig for losji og stablet meg ut av døra og ned trappene.
«Vent på meg da!» Faen. Helmer hadde fått med seg fluktforsøket mitt, og tok meg igjen før jeg nådde utgangsdøra. «Vi kan jo slå følge» smilte han.
Jeg åpnet døra, og fikk til min forferdelse se at jeg befant meg midt i Bogstadveien. Klokka hadde rundet lunsjtid, og et hav av shoppeglade mennesker hadde inntatt Majorstuens handlegate. Jeg speilet meg fort i et bilvindu. Jeg så ut som jeg følte meg - et takras med mascara i hele trynet og røde flekker overalt. Angsten spredte seg til hver nerve i kroppen mens vi labbet på fortauet som myldret av freshe folk.
«Ta hånda mi» foreslo Helmer og smilte.
Jeg var ikke vond å be.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits