Avskjed på grått papir

Jeg satt på sengekanten med ansiktet begravd i begge hender. En salig blanding av sjokk og skam herjet i kroppen. Jeg klarte bare ikke å snu meg. Han var stille. Så stille. Sannsynligvis helt forskrekket.
«Unnskyld ...» stammet jeg fram. Jeg hadde aldri slått noen før i hele mitt liv.
Hans lovnader om å vie meg sitt
neste liv, hadde fått meg til å svartne. Jeg rev meg ut av armene hans. Da han la hånda på skulderen min, som et fattig forsøk på å trøste, snudde jeg meg rundt og fikte til ham. Akkurat hardt nok til at det etterlot seg et rødt merke.
Stillheten var øredøvende. Skulle han ikke si noe snart? Til og med brøling var bedre enn dette.
«Jeg bare ... lever nå ... jeg elsker deg
». Hulkene var like høye som de var ukontrollerte.
Han gikk ordløs ut av rommet og inn på badet.
Var det på en slik grufull måte at vår saga skulle ende? Gudene skal vite at det hadde blitt utdelt et utall mentale ørefiker gjennom denne drøyt åtte år gamle kjærligheten. Dette føltes derimot langt verre, og mye styggere.
Han sto i stueåpningen og kikket på meg, gravalvorlig. Både jakke og sko var på, så jeg forsto at det ikke nyttet å prøve å overtale ham til å bli. Jeg hadde krøpet oppi sofaen med en kaffe, og så ut akkurat som jeg følte meg - elendig.
«Nå har vi nok fått bevist en gang for alle at du og jeg aldri ville ha funket». Han virket rolig, men bestemt. Noe i meg ville protestere, men jeg kjente at dette verken var tid eller sted.
«Så dette er farvel?». Jeg kunne høre resignasjonen i min egen stemme.
«Det er det beste for alle, Irene. Ikke bare for deg og meg» svarte han før han snudde på hælen og gikk mot utgangsdøra.

To kopper med kullsvart koffein og en lang dusj senere, var jeg noenlunde på beina igjen. «Ut å gå, puste inn høsten og kanskje ta et glass vin, det er hva jeg trenger nå» hvisket jeg til mitt eget speilbilde. Jeg så udiskutabelt sliten og utgrått ut, men sminken hadde maskert meg til et levelig syn.
Den krispy lufta gjorde godt å trekke ned. Det var rukket å bli mørkt. Klokkespillet til Sandefjord kirke avga sju slag. Vintørsten tiltok, så jeg satte kurs mot det som en gang var min stambar.
Hos Druen var alt som jeg husket det; dunkel belysning, lokal kunst med skiftende kvalitet på veggene, og en alltid like smørblid kar bak kranene.
Jeg bestilte meg et glass Barolo og fant meg et bord.
 
Det var en fryd å kjenne bedøvelsen renne ned i halsen og ut i kroppen. Pulsen sank, det samme gjorde skuldrene. Ørsmå dråper av yr la seg på vinduene, helt i takt med Melody Gardots rolige toner som behagelig rullet ut gjennom høyttaleren.
«Frøken Ølstørn og rødvin, det lover ikke bra». Jeg trengte ikke engang å titte opp for å vite hvem som sto der og ertet. De grønne øynene glitret imot meg da jeg likevel til slutt løftet hodet.
«Får man audiens?». Kasper dro ut stolen og satte seg ned før jeg fikk svart.
«Herregud, det må da være minst to år siden sist, eller hva?». Han løftet glasset mot mitt.
«Noe sånt, ja» mumlet jeg, og helte nedpå all vinen i én og samme styrt.

Én kommentar

Anny

12.08.2017 kl.13:31

Fem dager i uken, minus ferier, røde dager og planleggingsdager, lærer jeg barn at det er galt å slå. Men - etter 8 år i mer eller mindre limbo, synes jeg faktisk du hadde rett til å gi denne mannen et realt klask i ansiktet! Maken til kommentar! 'I det neste livet'?! Javel, han har altså garantier for at det kommer et liv etter dette?! Eller var det bare nok en vag, unnvikendre manøver?

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits