En soulmate til besvær

Sommeren var over middagshøyden. Den hadde vært av det usedvanlig solfylte slaget. Med Elliot i livet var det heldigvis ikke lenger sånn at jeg bare kunne trekke for gardinene, stenge verden ute, legge meg under dyna og deppe over drittsekken. Likevel gikk mang en kveld med til tårefelling og sinnatanker.
Om han hadde forsøkt å kontakte meg visste jeg ingenting om. Etter det opprivende sporskiftet i Oslo, blokkerte jeg ham på alle kanaler - allerede før vi nådde Lysaker.
Selvfølgelig var det en del av meg som lurte på hvordan det hele kunne endt hvis jeg bare hadde valgt å forholde meg rolig og ikke hoppet på første toget hjem.
Og da august sa hallo og Elliot tok fatt på barnehagelivet, fikk jeg mer tid til å tenke de rosa tankene igjen. De tankene jeg hadde lovet meg selv å legge lokk på, én gang for alle.
Om jeg noen gang ville klare å tilgi ham, var jeg heller tvilende til.
Likefullt opphevet jeg blokaden. Da det hadde gått nesten en uke uten at det hadde tikket inne noen angrende melding med amorøs undertone, føltes nederlaget komplett. Kanskje var det sånn da, at han kun ville møte meg for å fortelle at han hadde sykeliggjort meg overfor finansfiffen, idrettselite og redaksjonsfolk, kun for å berge sin egen trynefaktor.

Jeg har alltid sett på tirsdag som ukedagenes veggpryd. Dersom tirsdag var en farge, ville den fargen definitivt vært grå. Det skjer aldri noe positivt på en tirsdag.
Nesten aldri.
Jeg struttet hjemover etter et forholdsvis vellykket møte med en driftig redaktør. Kombinasjonen av at høsten, min favorittårstid, var på trappene, og det faktum at jeg endelig var tilbake i jobb, gjorde meg oppstemt. Gladere enn jeg kunne huske å ha vært på lenge.
Den hvite SUVen som stod utenfor porten enset jeg bare så vidt idet jeg rundet hushjørnet.
Jeg ble som vanlig stående å lete etter nøklene i vesken, og bet meg merke i at vinduet på sjåførsiden gikk ned.
«Nå har jeg sittet her i en time og ventet på deg. Kan vi snakke litt, vær så snill?».
Hjertet sank helt ned til mageregionen. Den hese stemmen var ikke til å ta feil av.
«Du bør ikke oppholde deg her for lenge. Jeg har hørt at vrangforestillinger kan være smittsomt» formelig spyttet jeg ut av meg. Jeg stirret inn i den blå ytterdøra.
«Gi meg fem minutter, så skal jeg dra herfra». Jeg kunne kjenne de bedende øynene hans på kroppen, selv om jeg nektet å se i hans retning.
«Nå skal jeg inn å ordne noe, før jeg skal hente sønnen min i barnehagen. Når jeg komme ut igjen er du borte». Døra smalt igjen bak meg i det jeg sank sammen på gulvet i gangen.
Der satt jeg som en skjelvende geléklump i flere minutter. Da jeg hørte motoren starte og bilen kjøre vekk, kom de forbanna tårene tilbake.
Jeg tok opp mobilen for å sjekke klokka. Navnet hans kom til syne flere ganger med det samme jeg fjernet skjermlåsen. Tre tapte anrop og én ulest melding.
«Det er noe jeg vil at du skal vite. Fordi jeg tenker at du egentlig fortjener det. Du er min soulmate :)».




 

Én kommentar

Doc&Dask

04.08.2017 kl.18:42

Ja det gjelder å være tøff når man må! Ser ut som du klarte deg bra ;)

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits