Psyke, psyke pike?

Det ene skrekkscenarioet avløste det andre mens jeg ventet på bøtta. Hvor isende kaldt ville vannet være denne gangen?
Hadde han blitt syk? Var det alvorlig? Herregud. Skulle mannen jeg elsket høyere enn Himmelbjerget dø? Det ble med ett den eneste logiske forklaringen på hvorfor han ville treffe meg.
Fy faen, det var altså slik det hele skulle ende; han skulle legge seg i pennalet og jeg måtte leve videre, kun med følelsen av å besitte en patetisk form for eksistens. Aldri i stand til å elske noen annen mann noen sinne igjen.
Han la hånden på kneet mitt og kremtet. Jeg satte to skrekkslagne øyne i ham og stålsatte meg for de grusomme nyhetene jeg nå skulle serveres.
«Den tida som ligger bak oss har vært av det krevende slaget» sa han mens han nikket anerkjennende til sin egen uttalelse. Jeg holdt pusten og klamret meg fast til benken i frykt for å falle av. Over speakeren ble det kringkastet at toget hjem ville ankomme om sju minutter.
«Du vil sikkert rekke det, så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet». Han så prøvende på meg.
«Det går alltid et tog» svarte jeg og strøk ham over armen.
«Jeg har lenge ønsket å ta imot den utstrakte hånden din, men vært verken klar for eller i stand til å gjøre det». Han sukket bekymringsverdig tungt og tok hånden min. Hjerterytmen var helt ute av kontroll, og jeg var slettes ikke sikker på om jeg ville overleve det som nå skulle komme.
«Hva er det som gjør at du er klar nå da? Er du syk?». Stemmen min brast og hulkene ble til slutt umulige å stagge.
«Syk? Nei, nei! Jeg er ved god helse, Irene. Ikke bekymre deg for det».
Det var de deiligste ordene jeg noen gang hadde hørt komme ut av munnen på ham, og gråten gikk raskt over i en lavmælt latter.
«Takk, gode Gud» utbrøt jeg og tørket tårer for harde livet.
«Toget retning Vestfold og Skien kan ventes på spor 2 om to minutter».
Jeg kjente at jeg ikke hadde det travelt, selv om døden ikke lenger var nærstående.
«Men jeg må nok innrømme at jeg har fortalt til menneskene i min verden at du er det...».
Jeg så forvirret på ham, forsto ikke hva han mente og hvor han ville.
«Ja, mentalt, altså. At du lider av vrangforestillinger. Og jeg er redd for at dette kan komme til å legge begrensninger for deg, kanskje spesielt med tanke på karrieren din. Mange i både din og min bransje er nok overbevist om at du er psykisk syk».
Han møtte ikke lenger blikket mitt, og satt der med en blanding av et skyldig og arrogant preg over seg.
Smilet bleknet. Gleden visnet. Irene kjølnet.
«En uhelbredelig statusjeger, full av seg selv. Det er det du er, og kommer til å forbli». Jeg reiste meg fra benken, ustø etter den emosjonelle karusellen de siste ti minuttene hadde tatt meg med på. Han strakk ut hånden etter meg, men ble veritabelt ignorert.
«Du og fasadelivet ditt kan dra direkte til helvete» fortsatte jeg så iskaldt at jeg ga meg selv frysninger.
Jeg trillet Elliot inn på toget. Han satt fremdeles på benken med en trøstesløs mine.
Før dørene skilte oss ad, rakk jeg å gi ham en siste hilsen:
«Hvis du lurer: Han er ikke din. Og det gjør meg ustyrtelig lykkelig å tenke på».

8 kommentarer

L

02.08.2017 kl.23:00

Så ble det sagt!

Fotballhore

02.08.2017 kl.23:12

L: To be continued ;)

Victoria Larsen

02.08.2017 kl.23:38

Wow!

Doc&Dask

03.08.2017 kl.14:45

Tøft gjort av deg!

Fotballhore

03.08.2017 kl.14:55

Doc&Dask: Takker og neier!

Ingrid Elise

03.08.2017 kl.21:03

Oi, tøft av deg!

Fotballhore

03.08.2017 kl.21:25

Ingrid Elise: Takk! For en fin blogg du har :)

Dolce

04.08.2017 kl.17:29

Det er så spennende!!! Keep them coming!

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits