Hjerter på perrongen

Jeg satt fastklistret til benken. Det duret i ørene og sved så hardt i mellomgulvet at man skulle tro jeg hadde inntatt maursyre. Pulsen banket i hodet og det brant heftig i begge kinn.
«Synes du ikke at jeg i det minste bør få en klem?».
Det ble med ett vrient å la være å smile. Om han bare visste hvor lenge jeg hadde ønsket å legge armene rundt ham igjen. Jeg snudde meg rundt og møtte det blå blikket hans.
«Hallo» svarte jeg spakt, og følte meg helt på utsiden av meg selv. Den unge damen ved siden av meg luktet umiddelbart lunta, at dette var et særs privat anliggende, og flyttet seg raskt til en benk lenger bort.
Han satte seg rolig ned ved siden av meg.
«Jeg rakk bare å se ryggen din. Du hadde et forrykende tempo gjennom parken!». Han lo forsiktig. Hånda hans søkte et øyeblikk min, som av gammel vane. Han tok seg imidlertid i det og trakk den til seg igjen.
«Det ble så vanskelig. Da jeg så deg der oppe. Det ble for sterkt for meg». Jeg hatet å erkjenne dette overfor ham, men jeg var ikke i stand til engang å forsøke å fremstå mindre svekket enn jeg faktisk var der og da.
«Unnskyld...» hvisket jeg, og gjorde tegn til at jeg var klar for den klemmen han hadde gjort krav på.
Han la armen rundt skulderen min og trakk meg inntil seg. Kinnene hans var enda varmere enn mine, og han luktet like godt som jeg erindret.
Jeg klarte likevel ikke å dy meg: «Jeg reiste 200 mil til Sør-Frankrike og ble avvist, du kjørte 10 kilometer til Frognerparken. Skal vi ikke bare kalle det 1-1 og uavgjort?». Jeg prøvde å uttrykke meg på en humørfylt måte, men kunne selv høre min innbitte undertone.
Han trakk seg litt unna, satte en albue på hvert lår og kikket ned. «Irene, det er noe jeg trenger å fortelle deg». Det blå blikket var noe mørkere nå.
Alle alarmer i meg ble igangsatt, og maursyra returnerte.
For akkurat den setningen hadde aldri medført noe annet enn pur jævelskap når det kom til han og meg.

3 kommentarer

Kule Kristin

31.07.2017 kl.16:59

MERE!!!!

Unni

31.07.2017 kl.20:00

Skal du skrive bok?

Fotballhore

31.07.2017 kl.23:21

Unni: Svaret må bli tja :) Det viktigste for meg er å skrive. Om det postes på en blogg eller havner mellom to permer er egentlig ikke så essensielt. Men ingen kjenner dagen i morgen :)

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits