Den som ikke har gjemt seg nå...

Jeg galopperte meg gjennom en horde av gater og avenyer på beste vestkant. Det hamret i brystet og ristet i kroppen. Selvsagt følte jeg meg som et passelig stort rasshøl. Han hadde ikke akkurat lagt skjul på hvor viktig dette var for ham.
«Jeg er rett og slett allergisk mot å ha uvenner. Spesielt når det kommer til deg!» hadde han skrevet i en melding. En melding som sørget for et par søvnløse netter for mitt vedkommende.
«Hva mener han med den siste setningen der? Er det hans måte å si at han elsker meg på? Eller er det slik at han er redd for meg?». Tankene og spørsmålene hadde kvernet i topplokket konstant siden SMSen ramlet inn på mobilen.
Mye mulig var det frykten for svaret på nettopp dette som fikk meg til å flykte fra Frognerparken i vill panikk.
Jeg satte kursen mot Nationaltheatret. Heldigvis sov Elliot som en yndig stein, og slapp å merke noe til sin mors paniske sinnsstemning.
Ved Solli plass fant jeg meg omsider en benk. Der fikk jeg samlet både legeme og tanker. Jeg tittet oppi vogna, hvor mitt alt lå med et fredfullt drag over det vakre ansiktet sitt. Jeg ble fylt med en boblende stolthet der jeg satt og beskuet mitt livs beste avgjørelse.
«Nei, nå reiser vi hjem til Sandefjord, skatten min» hvisket jeg, og kysset ham forsiktig på nesen. Han ga fra seg et lite smil, før han falt tilbake inn i drømmeland.
På rullebåndet ned til spor 2, så jeg ham for meg: I bilen hjem til Nordstrand med uforrettet sak. Skuffa, sint og såret. Mobilen hadde jeg ikke engang våget å se på siden turen opp til parken. Den skulle få ligge uberørt til vi var trygt hjemme i Fjord'n. Det var helt sikkert.
Med en halvtime å slå ihjel før toget gikk, slengte jeg meg ned på en sånn ventebenk som gir deg metallsmak i bakenden og kvester halebeinet ditt i samme slengen. Ettersom telefonen for øyeblikket var mitt  aller verste mareritt, forbannet jeg meg over at jeg ikke hadde vært klar nok i hodet til å kjøpe meg en papirblekke. Jeg kikket selskapssyk ned på poden for å se om det var noe tegn til oppvåkning. Den gang ei.
 Etter tre og et halvt minutt var jeg hellig overbevist om at dette kom til å bli min exit, og så minnesmerket levende for meg: «Her hviler Irene Øvland Ølstørn, som kjedet seg i hjel på Nationaltheatret stasjon en veldig varm lørdag i juni. R.I.P».
Jeg prøvde svelge min egen latter så ikke andre på perrongen skulle tro jeg var fullstendig vill i nøtta.
Latteren satte seg imidlertid fast i halsen da jeg plutselig hørte en altfor kjent stemme bak meg:
«Så det er her du sitter og gjemmer deg...».



 

Én kommentar

Emelie Isabelle

28.07.2017 kl.20:00

Väntar med spänning på nästa inlägg! <3

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits