En tur i parken

«Er dette så lurt? Nå har du kommet deg ovenpå igjen, og det har kostet!».
Emilie så på meg med et bekymret blikk.
Brorparten i meg var dønn enig, at det var best å la historien forbli slik den var. Uansett hvor bedrøvelig det så måtte være.
Jeg visste altfor godt at et møte etter alle solemerker ville tvinge meg tilbake til start.
Lysten til å se ham, prate ut, ja kanskje til og med få gitt ham en klem, overgikk derimot all fornuft jeg besatte.
«Jeg må se ham. Jeg bare må».
Vi avtalte å treffes i Frognerparken, på den faste plassen. Benken hvor vi hadde møttes så mange ganger, men da under langt lykkeligere omstendigheter.
Idet toget stanset i Holmestrand kjente jeg panikken bre seg over hele meg. I noen sekunder vurderte jeg sterkt å hoppe av og heller ta en tur på Dulpen og slikke sol. Bare la ham i stikken. Fortjente han egentlig noe bedre? Når sant skal sies, hadde jeg tross alt reist hele veien til Marseilles for å be om tilgivelse. Burde ikke det fortelle ham noe om min anger? Om min kjærlighet?
Før jeg rakk å foreta en avgjørelse, var togturen i gang igjen.
Sola skinte fra en så å si skyfri himmel, og den varme vinden gjorde sitt til at folkelivet sitret i Oslo denne lørdags formiddagen. Folk satt allerede på uterestauranter med kald Cava i glassene, og hadde det tilsynelatende svært bekymringsfritt. Faen, som jeg misunnet dem.
Pulsen tiltok betraktelig i det jeg entret parken. De 30 varmegradene var i ferd med å destruere sminken jeg hadde brukt en time på å perfeksjonere.
Hvert steg ble tyngre, og svetten begynte å sile nedover ryggen. Jeg stoppet opp et minutts tid for å forsikre meg om at jeg ikke var i ferd med å få et nytt panikkangstanfall. «Nei, dette er bare vanlige nerver» konkluderte jeg med, og labbet videre i et lite imponerende tempo.
Cirka 20 meter fra benken vår, ble det imidlertid bom stopp.
Han satt med ryggen til og leste en avis. Jeg kjente beina begynne å svikte meg fullstendig og følte meg med ett så uendelig svak. Tårene vasket kjapt bort det lille som var igjen av mascara og rouge. Han snudde forsiktig på hodet, akkurat som om han følte nærværet mitt, men heldigvis ikke nok til at han fikk meg i synsvinkel. Jeg sto som frosset til bakken, livredd for å avgi en eneste lyd.
Da han tittet ned på mobilen, mest sannsynlig for å se etter et livstegn fra meg, så jeg mitt snitt.
Jeg svingte fort på barnevognen og gikk sporenstreks en helt annen vei.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits