Lottomillionæren

Du vet den drømmen? Den ene fantastiske som selvsagt alltid blir oppfylt i fantasien, men aldri, ALDRI, i det virkelige liv?
For mange dreier det seg om en stor pengepremie. At de en eller annen nærstående lørdagskveld skal motta en telefon fra indre Hedmarken med beskjed om at pengebekymringene nå er en saga blott. Livet er herved en rølpete champagnedans på tornefrie roser.
Ja, jeg hadde ikke blånekta hvis Hamar ringte, jeg altså. Gud bedre. Drømmen min har dog vært noe helt annet. Og den var minst like urealistisk som lottofantasien.
Men så er det jo én gang sånn da, at noen faktisk trosser den latterlig høye oddsen og blir økonomisk uavhengig. Og selvfølgelig slår vinnerlykken til når du mildt sagt er totalt uforberedt.

Tiden hadde både ruslet, spankulert og hastet i vei, mens livet, på sin side, raust hadde bydd på seg selv. Mest av det gode, men savnet fulgte meg som en blodtørst mygg over noe som føltes som en endeløs evighet.
Litt etter litt avtok likevel jerngrepet den hadde om meg. Og selv om jeg tenkte på ham hver eneste dag, kunne jeg etter hvert minnes "oss" med et forsiktig smil og en vag glede.
Jeg drømte dog mye om ham. At alt var fint, oppgjort og avklart. At kjærligheten vår trosset alt og kom seirende ut på den andre siden av misæren.
Og i drømmen var jeg så euforisk glad og lettet.
Skuffelsen var selvsagt like graverende hver gang vekkerklokka rev meg ut av lykkeland.
Vel, jeg lærte meg altså på et vis å leve med det uoppgjorte, til tross for at det var en sår affære alt sammen.
Til slutt våget jeg til og med å slå fast at lykken kanskje kunne komme tilbake en gang, bare i form av noe helt annet enn han jeg trodde var skapt for meg. Han som jeg, selv om det var vanskelig å erkjenne, hadde såret så forferdelig. Mannen som smadret hjertet mitt sønder og sammen.
To hensynsløse barbarer hadde vi vært.
«Hvis vi var ment for hverandre ville vi tross alt ikke påført hverandre så mye smerte» minnet jeg meg selv til stadighet på.
Derfor lukket jeg øynene, så det fine ansiktet hans for meg, puttet ham i en såpeboble og blåste ham bort til et sted inni hjertet hvor han kunne få bo uten at det hindre meg i å leve.
Også unnet jeg meg likevel å bære på den hemmelige lotteridrømmen. Vel vitende om at denne etter alt å dømme var utopi.
Derfor var sjokket, vantroa og forbauselsen intet mindre enn overveldende da «Hamar» en mild mainatt fant det for godt å ta kontakt.
«Jeg trenger å tilgi deg for å komme videre. Kan vi møtes?».
Jeg hadde nettopp banket inn sju rette.
Men der gleden og ekstasen nå skulle slått ut i full og vakker blomst, befant det seg istedenfor en gryende og svartfarget angst.





 

 

3 kommentarer

Therese

24.07.2017 kl.21:56

Fantastisk skrevet!🌸 Gleder meg til å lese mer om lottogevinsten din❤👌

Kule Kristin

26.07.2017 kl.17:17

👍😀🌞❤

Lillan

27.07.2017 kl.20:31

Mere mere !

Skriv en ny kommentar

Fotballhore

Fotballhore

37, Sandefjord

Inspirert av de store emosjonene og sterke relasjonene. Følg meg gjerne på Facebook: https://m.facebook.com/fotballhore/

Kategorier

Arkiv

hits