Hemmelig konto i Sveits

Jeg agerte på Thomas' annonserte forsvinningsnummer på mitt sedvanlige vis; med utagerende rengjøring. Samt en og annen e-post, så klart.
«Jeg elsker deg». Etterfulgt av «Jeg savner deg». Og når han unnlot å svare: «Jeg hater deg, din egosentriske jævel».

Det hadde gått snaue 14 dager, ingenting føltes bedre, og jeg var fremdeles i vaskemodus. Derfor knurret jeg som ei rabbisbefengt vaktbikkje da det ringte på døra denne koksgrå formiddagen.
«Kasper Nielsen. For en overraskelse. Virkelig. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?»
Jeg brydde meg ikke engang med å forsøke å pakke inn sarkasmen.
«Noe sier meg at du kanskje trenger en venn akkurat nå.»
Smilet hans fremsto like triumferende som det var tiltalende.
«Hva får deg til å tro det? Og, hvis du mot all verdens formodning skulle ha rett; Hva får deg til å tenke at du, av alle mennesker, er den vennen?»
Men Kasper ga ordene mine det glatte lag, gled forbi meg og inn. Det førte sjelden noe godt med seg å ha denne dansken i hus, men jeg var aldeles for utmattet til å nekte ham innpass.

«Mmm. Du lager alltid så god kaffe. Dét skal du saktens ha.»
Han slurpet den i seg mens han så lekent bort på meg.
«Hvis du tror jeg er i det hjørnet tar du dundrende feil. Det skal du være forbanna klar over.»
Jeg gestikulerte med armene og signaliserte med hele kroppen at butikken var stengt, nedlagt og konkurs. Våre bedrifter skulle ikke gjentas - noensinne.
«Slapp av litt da, Ølstørn. Det er ikke grunnen til at jeg er her. Men jeg kjenner historien din, og da jeg leste om Wergelands adresseendring...ja, det kan vel ikke være så lett?»
Jeg følte meg dum.
«Beklager, Kasper. Jeg er litt på hugget for tiden. Takk for omtanken. Det er anstrengende akkurat nå, men jeg kommer meg gjennom dette. I mellomtiden har jeg landsdelens reneste hjem.»
Jeg pekte rundt på stuens skinnende overflater, og han lo lett.
«Jeg trodde faktisk at dere to skulle ende opp sammen. Ja, på tross av historien. Vet han at det ikke er jeg som er barnefar forresten?»
Han evnet dårlig å skjule den genuine nysgjerrigheten sin.
«Thomas vet det han trenger å vite. Og du skal ikke fortelle han noe som helst. Det har du lovet meg.»
Jeg satte to lynende øyne i hans.
«Ta det helt med ro. Jeg har ikke sagt noe, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det». Han strakk ut lanken. «Nå har jeg tatt deg i hånden på dette to ganger. Stol på meg.»
Det var faktisk noe oppriktig ved denne uforbederlige flørtepusen.
«Takk, det betyr mye.» 
Jeg trakk på mitt første smil for dagen.  
«Men jeg forstår ikke hvorfor det er så viktig for deg at han ikke får vite alt sammen. Så farlig er det vel ikke?»
«Han vet at han ikke er Elliots far. Det holder,» repliserte jeg bestemt.
«Jada, jada. Jeg respekterer det. Og nå kan det vel egentlig være det samme. Han var sannelig snar med å skaffe seg en innbytter.» 
Kasper gransket ansiktet mitt da han hadde avdekket den egentlige årsaken til visitten.
«Hva er det du babler om nå, Nielsen?»
Pulsen steg til nye høyder.
«Han satte seg ikke alene på flyet til Sveits. Visste du ikke dette?»
Innvendig jordskjelv. 
«Hvem? Hvem er hun?»
Kasper tok opp telefonen sin, tastet litt, og rettet deretter skjermen mot meg.
«Her er hun, ei nepe fra bærumstraktene. Langt ifra noe sylskarpt emne, men dugelig å ha på armen i sosiale sammenhenger.»
Jeg snudde meg bort. Ville ikke se. Hatet veltet seg i meg.
«Nå må du gå.»
Jeg reiste meg opp fra sofaen i en brå bevegelse, tok tak i informantens arm og ledsaget ham til utgangsdøren.
«Jeg vil nødig forlate deg i denne forfatningen. Hva gjør du når jeg går?»
Han holdt hånden omtenksomt på skulderen min idet han meldte sin bekymring. 
«Jeg skal vaske dass.»

Fuktig farvel

Vi satt oss ned på fortauet, lattermilde og alvorspreget på samme tid.
«Det der tror jeg du skal være jævlig glad for at ingen fikk på film. Ville blitt en stor YouTube-hit!». Han knuffet ertende til meg. Vi humret litt begge to, før stillheten tok over en god stund.
«Hvor går ferden denne gang». Jeg studerte den plettfrie hånden hans mens jeg holdt den i min. Det slo meg at dette mye mulig var aller siste gang vi satt slik.
«Genève. Finans. Gullkantet. Umulig å takke nei, med tanke på retningen livet mitt har tatt». Han så bort, sannsynligvis for å slippe å møte det han visste var et særdeles såret blikk.
«Hvorfor ikke oss? Ikke gunstig nok for deg?». Jeg måtte jobbe hardt for å beholde roen.
«Arrene vi har påført hverandre er ikke pene. Det er best at vi gir hverandre fred nå».
Jeg hatet ordene hans. Enda mer hatet jeg at noe inni meg måtte medgi at han nok hadde helt rett.
«Hvis du hadde visst alt du vet nå for ti år siden...ville du da ha stoppet opp? Eller hadde du bare gått rett forbi meg, vel vitende om at du ville mistet mange fantastiske øyeblikk, men samtidig blitt spart for all smerten?». Det var et spørsmål jeg utallige ganger hadde stilt meg selv. Jeg hadde dog landet den samme konklusjonen hver gang.
«Nei, ikke svar. Jeg vil ikke vite». Jeg dro til meg hånden og plasserte den foran munnen for å dempe et hulk.
«Hadde vi bare møtt hverandre i en annen tid, under andre omstendigheter, med like utgangspunkt. Da tror jeg vi hadde blitt skammelig lykkelige sammen». Thomas tørket bort en tåre på kinnet mitt, før han gjorde tegn til at vi skulle reise oss.
«Du ser ut som ei drukna katte». Jeg rufset ham i det mørke håret.
«Ditto» svarte han og kysset meg farvel.   

Bli hos meg

Jeg åpnet stuevinduet før jeg la armene demonstrativt i kors.
«Hva er det du vil? Etter alle blokkeringer å dømme er jeg persona non grata i dine øyne». Jeg skulet på ham med smale øyne. Suget i magen, som jeg bestandig hadde fått bare ved synet av ham, glitret med sitt fravær.
«Det var eneste måte å stagge deg på. Jeg måtte få igjen pusten». Ordene hans fikk det derimot til å svi i magen på en helt ny, ubehagelig måte.
«Kan du bare svare på spørsmålet mitt, før jeg smeller igjen vinduet?».
Regnet tiltok og vindusbankeren så bedende på meg. Men denne gangen skulle han ikke innenfor dørterskelen.
«Flyet mitt går om tre timer?». Mer rakk han ikke å si.
«Jeg visste det! Så nå stikker du? Igjen? Med halen mellom de stutte beina dine? Fy faen ta deg, Thomas!». Jeg jobbet iherdig med å holde masken. Heller sint enn knust. Heller sint enn knust?
«Det er ikke noe mer her hjemme for meg nå». Han hadde et sånt forsteinet uttrykk, og jeg følte meg med ett som en spyflue på middagstallerkenen hans.
«Så derfor spør jeg igjen: Hva gjør du her?». Masken var i ferd med å sprekke fullstendig nå, og uglycry'en var nærstående.
«Jeg vet du har avkreftet dette tidligere, men jeg er nødt til å spørre: Er Elliot min?». Det angstfylte fjeset fikk meg nesten til å føle sympati.
«Det eneste dere to deler, er fødselsdag. Kan du gå nå?».
«Irene, du vil alltid ha en...». «Jeje, spar meg!», avbrøt jeg, mens jeg krabbet opp i sofaen og lente meg ut for å lukke vinduet - en gang for alle. Men beina mine var som overkokt spagetti og sviktet meg totalt. Overkroppen ramlet rett ut i armene hans og resten av skroget fulgte like etter.
Med armene rundt halsen hans klamret jeg meg fast. Bildet av den lille, intense jenta på lekeplassen passerte på netthinnen.
Ansiktet var uansett tapt, så munnen kunne like godt hviske det hjertet skrek.
«Aldri slipp meg, vær så snill».

En støyete stillhet

Det var en sånn dag der jeg kunne høre at telefonen ikke ringte, og at meldingene uteble.
Tausheten var øredøvende, ikke til å holde ut.  
Etter en leggekrig ut av en annen verden med poden, sank jeg utmattet ned i stolen foran TVen.
Bilder fra den ene boblende festivitasen etter den andre rant inn på Snapchat, og bevilget kvelden med en ekstra bitter ettersmak.
«Denne dagen kan uansett ikke bli verre enn den allerede er» fortalte jeg meg selv idet jeg la mobilen opptil øret.
«Nummeret er ikke i bruk. The number you have dialed is not in use».
«Hva faen?». Jeg kikket vantro på skjermen. Dette kunne ikke stemme. Hendene mine ristet som nevrotiske aspeløv mens jeg forsøkte å ringe igjen, og igjen. Til ingen nytte, så klart.
Med desperasjonen hengende over meg, sjekket jeg Facebook. Ingen treff.
«Dette skjer bare ikke» hveste jeg og trykte meg inn på Twitter. Men også der hadde han gjort som Houdini.
Katastrofetenkeren i meg begynte umiddelbart å lete etter ulykker på nettavisene. Men ingen som passet hans beskrivelse hadde forulykket. «Takk og lov».
Til slutt satt jeg igjen med to alternativer: Enten hadde han flyttet tilbake til Frankrike eller så hadde han ettertrykkelig blokkert og slettet meg fra livet sitt.
Den ene tanken var like uutholdelig som den andre. For borte var han jo uansett.
Men der tårene før hadde gjort inntog, rådet det nå en eneste stor apati.
For når sant skal sies hadde jeg kun den naive og smått besatte romantikeren i meg selv å klandre.
Jeg tømte skapet for sukker og kalorier, heiv meg inn i den hullete joggedressen og tok fatt på forfallet.
Halvveis nedi glasscolaen og ostepopposen konkluderte jeg med at singlelivet tross alt var å foretrekke. «Vi to hadde uansett startet på minussiden. Vårt fundament ville ha stått på kvikksand». Jeg ga meg selv et mentalt klapp på skulderen. «Godt resonert, Irene».
Tre bank på stueruta rev meg ut av den sjeldent fornuftige tankerekken, og ga meg noe som lignet et middels kraftig infarkt.
«Kan du slippe meg inn, vær så snill? Det haster!».

Det brysomme barnet

«Nå er det lenge siden jeg har sett deg. Hvor har du vært?».
Jentungen skled ned rutsjebanen og kom hoppende bort i to nummer for store joggesko. Jeg klistret på meg et smil og satte henne opp på fanget. «Jeg har vært litt travel i det siste. Går det bra med deg?». Jeg rufset henne i det tynne håret. «Har du fått krøller, du da?». Jeg måtte ta meg sammen for ikke å avsløre hvor lite flatterende jeg syntes de var.
«Ja, jeg fikk lov av mamma å ta perm, sånn at de i klassen skulle synes jeg var fin». Haken hennes begynte å skjelve.
«Jaha. Og det gikk ikke så bra, eller?». Jeg skjulte oppgittheten heller dårlig.
«Nå kaller deg meg sauen og roper bæ etter meg i skolegården». Tårene trillet nedover det bleke fjeset. Jeg tok av henne brillene og tørket dem bort så godt jeg kunne. «De er bare misunnelige på at du tør å skille deg ut» svarte jeg, men klarte verken å overbevise henne eller meg selv. «Nei, jeg er den styggeste i klassen». Hun la armene rundt halsen min og klemte meg hardt, men jeg klarte på langt nær å returnere hengivenheten.
«Er du ikke glad i meg?». De blå øynene stirret rett inn i mine. Jeg ble svar skyldig.
«Joda...» mumlet jeg avmålt og følte meg fullstendig på defensiven.
«Hvorfor vil du ikke klemme meg da? Skammer du deg over meg?». Haken hennes fikk spasmer igjen.
«Prøv å ta deg litt sammen, nå blir du sånn intens igjen. Da er det slitsomt for andre å forholde seg til deg». Jeg sukket høyt og satte henne ned på den fuktige bakken.
«Hva er intens?», spurte hun så troskyldig som bare et barn kan spørre.
Jeg hoppet av husken, satte meg på huk og la hånden bestemt på skulderen hennes «Det er å mase så mye på folk at de nesten ikke får puste. Da orker de ikke å snakke med deg og trekker seg unna». Jeg visste at jeg snakket langt over hodet på henne, men tålmodigheten min var straks slutt.
Jeg speidet febrilsk utover parken i håp om å se han jeg så gjerne ville ha anerkjennelse fra. Men det var bare å slå fast; det eneste selskapet jeg måtte ta til takke med denne ettermiddagen, var en 10 år gammel masekopp.
«Jeg vil bare at du skal si at jeg er bra nok akkurat som jeg er». Hun hadde i grunnen en imponerende evne til ikke å gi seg - dét skulle hun saktens ha. Og jeg måtte nesten smile av den iherdige innsatsviljen.
«Du vil bare kjenne deg elsket, du» hvisket jeg og trakk henne inntil meg. De snåle krøllene luktet Timotei, en duft som tok meg rett tilbake til egen barndom.
«Ja, jeg vil at du skal elske meg. For det er først da andre kan få lov til å slippe inn i hjertet ditt på orntli'».
Veien dit var lang.
Men den skulle vi gå sammen.
Tiåringen og jeg.


 

Frøken Forkastet

«Vi har bestemt oss for å gå fra hverandre». Han så ufattelig sliten ut, og hadde eldet betydelig på bare en håndfull dager. Jeg kunne se at han hadde grått en hel del.
Noe i meg følte selvsagt med ham, men sympatitankene var i mindretall, la det være sagt.
«Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det blir liksom feil uansett hva jeg ytrer akkurat nå». Jeg turte ikke å se på ham, for da ville jeg mye mulig avsløre lettelsen jeg kjente på.
Spørsmålene var mange, men de stoppet opp lenge før de nådde tungespissen. Vi satt stille og kikket tomt foran oss begge to, i noe som føltes som flere timer.
«Hva betyr dette for deg og meg?». Jeg ville så gjerne spørre, men var forferdelig redd for svaret.
Han skrudde til slutt på radioen for å bryte den klamme tausheten som rådde i bilen.
«Same bed but it feels just a little bit bigger now. Our song on the radio but it don't sound the same. When our friends talk about you, all it does is just tear me down. 'Cause my heart breaks a little when I hear your name».
Låten traff meg rett i nerva. Bruno Mars hadde nemlig vært en viktig terapeut da jeg forsøkte å stable meg på beina etter forrige runde. Jeg bet meg hardt i kinnet for å stagge tårene.
«Du vet at du egentlig er for gammel til å høre på P3?». Jeg prøvde å høres så lystig ut jeg bare kunne.
«Du, jeg er ikke i form til slikt nå», svarte han avmålt. Jeg kjente et stikk.
«Er det min skyld?». Jeg angret idet jeg spurte.
«Vi er alle voksne mennesker her, Irene. Men du har vært en sentral bidragsyter, dét kan jeg skrive under på». Den bitre undertonen hans ga meg frysninger på ryggen.
«Hva skjer nå da?». Jeg holdt pusten.
«Hvis du spør om dette har betydning for vårt forhold, så er svaret nei. Vi har aldri vært in synk, og derfor heller aldri hatt en reell sjanse til å bli et offisielt par». Stemmen hans var rolig, men uhyre bestemt, og jeg kjente at jeg raknet. Det ble plutselig umulig å puste. Jeg begynte å riste over hele kroppen og øynene ble tåkelagt, så jeg forsøkte febrilsk å føle meg fram til dørhåndtaket.
«Kjærligheten trenger ingen timing, den overvinner alt!» ropte jeg så høyt at hele nabolaget var dømt til å høre meg. Jeg smalt bildøra hardt igjen og løp det jeg kunne. Bort fra ham. Bort fra skyldfølelsen. Og mest av alt ville jeg bort fra følelsen av å bli forkastet.
Først da jeg nådde den folketomme lekeplassen i Badeparken stoppet jeg. Åh, som jeg ønsket at han hadde fulgt etter meg. «Irene, stopp! Jeg elsker deg jo!». Nok en utopisk tanke.  
Jeg satte meg ned på en huske. De hvite skoene mine, som hadde kostet langt mer enn jeg hadde råd til å betale, ble fulle av mørkebrune flekker da jeg sparket i den fuktige sanden. Det slo meg at de var et bilde på meg selv; noe rent og ukomplisert som gjennom årenes løp hadde vandret gjennom mengder av selvvalgte hengemyrer - og blitt preget der etter.
Det var da jeg så henne i rutsjebanen, det siste mennesket i denne verden jeg ønsket å møte på akkurat da:
Den lille, rare jenta med det stygge håret og de knallrosa brillene.

Like barn krangler best

Vi satt lettere henslengt i hver vår sofa. Praten gikk ikke av seg selv denne dagen, det lå for mye i luften til det.
«Mer kaffe?». Jeg slet med å se ham i øynene.
«Hvor mange kopper må jeg innta før du legger kortene på bordet?». Han la armene i kors og kikket bebreidende på meg.
Det begynte å gå opp for meg at jeg ikke ville klare å sno meg unna denne gangen, så jeg dumpet ned ved siden av ham og la hånden på låret hans.
«Vi to var jo på et veldig elendig sted den gangen. Og han dukket opp på rett plass til rett tid». Stemmen min avslørte at jeg definitivt var på defensiven.
«Men hvorfor Kasper Nielsen av alle hannkjønn i denne byen? Du kjenner jo historien der, Irene!». Stemmeleiet hans var allerede oppe på pipenivå.
Joda, han hadde helt rett. Jeg visste alt sammen; hvordan Kasper hadde latt seg forføre av Martine, og hvordan de to hadde humpet i vei bak ryggen hans i mange måneder. Etter hvert ble Martines dobbeldans avslørt, og hun reiste tilbake til Blokksberg.
«Du må forstå, jeg er ikke henne?». Men han ville ikke høre med det øret.
«Var du kun ute etter å straffe meg? Du skal vite at det funker som faen!». Jeg kunne faktisk skimte en tåre i den ene øyekroken hans.
«Kanskje en liten, nesten mikroskopisk del av meg ønsket det. Synes du det ville vært så rart?». Jeg kjente at det jazzet seg opp i meg. «Hva har vel ikke du bedrevet de siste to årene?». Han visste det ikke, men jeg hadde en skremmende god kontroll på hans bedrifter i den tiden vi hadde vært som to fremmende.
«Kan ikke sammenlignes» svarte han kontant.
Sjalusien i meg tok til å vokse i rekordfart. «Kasper og jeg var over før vi i det hele tatt startet. Han betyr mindre enn ingenting for meg. Men fortell meg gjerne hvorfor de to tøserelasjonene dine ikke er det samme som min kortvarige fling!». Jeg gremmet meg over ordvalget, men ble direkte kvalm av å tenke på at han hadde vært med noen andre enn meg.
«De mistet jeg interessen for en plass mellom gang nummer en og gang nummer to». Ordene hans var plutselig som vidunderlig musikk.
«Er du helt ærlig nå? Spurte jeg håpefullt.
«Ja, det lover jeg deg». Han flettet hånden inn i min.
Verdenskrigen var avverget.
For denne gang.

Rebellen Helmer

Sommeren hadde landet og man tok turen inn til hovedstaden. Jeg hadde omsider gitt etter for Helmers mange og iherdige forsøk på å få til et treff. En heftig krangel med han andre var det som skulle til for å gi ham en sjanse. Den dårlige samvittigheten lå der og murret, men den valgte jeg å gi det glatte lag. Jeg lånte leiligheten til en kompis på Frogner og invitert Helmer dit for å dele en flaske fransk før vi dro videre på konsert.
Nervene samlet seg mannsterke i mageregionen. Jeg måtte ta et glass vin for å roe meg ned.
Helmer var en spennende figur - fotballspiller og musiker. Ka-ching ? jackpot!
Fotball-Norges bad boy var det mange som kalte ham, meg selv inkludert.
Jeg kikket på mobilen. Det var en halvtime siden han skulle ha ringt på døra. Men det gjorde egentlig ingenting. Jeg fylte vinglasset på nytt, gikk ut på balkongen og kikket nedover Solli Plass, som var overraskende folketom til å være en fredag i fellesferien. 

Én time, tre glass vin og x antall sigg senere, hørte jeg noen rope navnet mitt nede på gateplan.
Kort tid etter satt vi på hver vår stol rundt kjøkkenbordet. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde praten i gang.
Helmer var dritings. Han stirret intenst på meg.
«Ta hånda mi». Ordene formelig snublet ut av munnen hans.
«Nei, ellers tusen takk». Det brant godt i kinnene.
Men Helmer var ikke den som ga seg så lett, og etter å ha lyttet til et eneste stort gnål i det uendelige, ga jeg ham bokstavelig talt lillefingeren. Det er som kjent alt noen mennesker trenger for å få has på hele deg.
12,5 sekunder senere befant jeg meg på fanget hans.
«There's colors on the street. Red, white and blue. People shufflin' their feet. People sleepin' in their shoes». Faen, mannen kunne synge, altså.
Like fullt ble jeg stadig mer overbevist om at  han var splitter pine gal. Samtidig var det noe ved ham som fikk meg til å smile, høyst motvillig,
Kvelden fortsatte i galskapens ånd; Shotting, skåling og en hel del klining.

Jeg våknet jeg opp på et fælslig vis, på en klam skinnsofa i en totalt fremmed kåk. Det pulserte i skallen. Formen var forferdelig skrøpelig. Det tok meg en stund før jeg i det hele tatt forsto i hvilken by jeg befant meg. Etter alle ketchupflekkene på kjolen å dømme, hadde jeg i det minste  klart å få i meg en eller annen form for fast føde i løpet av natten.
Helmer lå og snorket i den andre enden den brune Chesterfield'en. En kar jeg aldri hadde sett før kom inn i stua og satte seg ned. Jeg fikk plutselig veldig dårlig tid, takket høflig for losji og stablet meg ut av døra og ned trappene.
«Vent på meg da!» Faen. Helmer hadde fått med seg fluktforsøket mitt, og tok meg igjen før jeg nådde utgangsdøra. «Vi kan jo slå følge» smilte han.
Jeg åpnet døra, og fikk til min forferdelse se at jeg befant meg midt i Bogstadveien. Klokka hadde rundet lunsjtid, og et hav av shoppeglade mennesker hadde inntatt Majorstuens handlegate. Jeg speilet meg fort i et bilvindu. Jeg så ut som jeg følte meg - et takras med mascara i hele trynet og røde flekker overalt. Angsten spredte seg til hver nerve i kroppen mens vi labbet på fortauet som myldret av freshe folk.
«Ta hånda mi» foreslo Helmer og smilte.
Jeg var ikke vond å be.

 

 

Det skjønne, grønne monster

«Irene! Vent da!»
Jeg kunne høre stegene hans som stadig kom nærmere, men nektet sakke farten.
Å se han stå der sammen med min rødvinskompis fra kvelden i forveien, hadde nesten gitt meg hjertestans. Jeg gjorde et småtappert forsøkt på å komme meg unna, men skjønte kjapt at slaget var tapt.
«Hei, stopp da». Han var like bak meg nå.
«Er det noe mer å si? Du oppsummerte vel åtte år på ti sekunder i går før du dro?». Jeg sukket høyt.
«Vel, du hadde jo litt på hjertet i natt». Han ga meg det blikket jeg aldri hadde vært i stand til å stå imot.
«Ja, sorry. Dro på byen. Det ble litt i overkant mye, av alt». Jeg stirret i bakken og angret som en hund på at jeg ikke hadde lest fyllemeldingene før jeg slettet dem fra telefonen.
«Du hadde noen gode poenger, da. Er du hjemme etter kampen i kveld?». Euforien steg opp i meg da han spurte, men jeg skjulte den så godt jeg bare kunne.
«Det passer ikke i kveld. Og for å være ærlig, ser jeg ikke poenget. For mindre enn et døgn siden konstaterte du at vi ikke er liv laga». Jeg lot meg virkelig imponere over egen evne til å skjule den triumferende gleden som nå boblet inni meg.  
«Nattens dronning fikk meg på andre tanker». Han lo. Herregud, som jeg elsket den latteren.
 «Men hva er greia mellom Kasper Nielsen og deg?». Spørsmålet satt som ei kule i mellomgulvet.
Jeg tok hånden forsiktig opptil kinnet hans. «Gjør det fremdeles vondt?».
Han lo igjen. «Et spørsmål bør aldri besvares med et spørsmål. Og nei, jeg overlever. Sees i morgen?».
Behovet for å komme meg ut av en situasjon som mye mulig kunne bli jævlig beklemt, gjorde at jeg nikket som om alle nakkevirvler skulle ha gått amok. Jeg unnskyldte meg med at Elliot straks ble levert, ga ham en rask klem og satte kursen hjemover. Øynene hans brant i ryggen min.
«Denne samtalen er ikke over!». Jeg kunne høre det grønne monsteret i stemmen hans.
Deilig.
«Vi får ta opp den tråden i neste liv» smalt jeg storfornøyd tilbake.

Komplett komplott

Det var en sånn morgen der alt vann i verden på langt nær var nok. Jeg sto bøyd over kjøkkenkrana og slurpet i meg det jeg kunne. Tømmermennene jobbet på spreng i begge tinninger, og flashbackene fra gårsdagens rødvinsdynkede affære var brutale.
Ett glass hadde blitt til to, fem, sju. For et menneske som tåler halvannet, hadde det endt som det måtte; hengende over et klosett.
Kaspers sjarmerende, dog noe sleske smil, dukket stadig opp på netthinnen. Det samme gjorde synet av den store kjærligheten spaserende ut av mitt hus og liv.
Heldigvis, og takk og lov for det, hadde jeg hatt noen klare øyeblikk, og bare ledd da Kasper spurte om å få bli med meg hjem.
«Si meg, har ikke du kamp i morgen?» spurte jeg mens jeg dyttet han ganske hardt i skulderen for å få ham på en armlengdes avstand.
«Følger du ikke med lenger, du eller? Jeg har jo vært skadet i tre måneder». Han forsøkte å komme innenfor intimsonen igjen, men ble kontant avslått.
Jeg bablet noe om at jeg hadde utøvet nok mannemishandling for en stund, og sjanglet hjemover - alene.
Forsiktig, og ganske nervøs, skortet jeg bort på telefonen som lå med skjermen vendt ned på kjøkkenbenken. Hvor mange meldinger hadde jeg klart å lire av meg denne gangen, mon tro?
«Femten?!». Jeg slettet hele tråden uten å lese noe som helst. Fylleangsten hadde nådd klimaks, og jeg gikk i dusjen med et alt annet enn hevet hodet.

Det var bare to timer til Elliot kom hjem. Selv om tankene ennå svirret rundt gårsdagens misære, hadde jeg klart å komme meg ut av den forknytte tilstanden. Nå gledet  jeg meg bare til å få arveprinsen i armene.
«Vel, han er tross alt bare en mann, og det går over» fortalte jeg meg selv, og bestemte meg for å legge ham bort for godt - for trehundreogsekstifjerde gang. På veien bort til Rema for å kjøpe middag, kjente jeg at stegene ble lettere og humøret likeså. Jeg humret godt for meg selv da jeg utenfor butikken så bakhodet til noen som liknet ham.
Jeg humret derimot ikke da han snudde seg rundt og så på meg.
Og jeg stivnet fullstendig da jeg så hvem han sto der sammen med.

 

Avskjed på grått papir

Jeg satt på sengekanten med ansiktet begravd i begge hender. En salig blanding av sjokk og skam herjet i kroppen. Jeg klarte bare ikke å snu meg. Han var stille. Så stille. Sannsynligvis helt forskrekket.
«Unnskyld ...» stammet jeg fram. Jeg hadde aldri slått noen før i hele mitt liv.
Hans lovnader om å vie meg sitt
neste liv, hadde fått meg til å svartne. Jeg rev meg ut av armene hans. Da han la hånda på skulderen min, som et fattig forsøk på å trøste, snudde jeg meg rundt og fikte til ham. Akkurat hardt nok til at det etterlot seg et rødt merke.
Stillheten var øredøvende. Skulle han ikke si noe snart? Til og med brøling var bedre enn dette.
«Jeg bare ... lever nå ... jeg elsker deg
». Hulkene var like høye som de var ukontrollerte.
Han gikk ordløs ut av rommet og inn på badet.
Var det på en slik grufull måte at vår saga skulle ende? Gudene skal vite at det hadde blitt utdelt et utall mentale ørefiker gjennom denne drøyt åtte år gamle kjærligheten. Dette føltes derimot langt verre, og mye styggere.
Han sto i stueåpningen og kikket på meg, gravalvorlig. Både jakke og sko var på, så jeg forsto at det ikke nyttet å prøve å overtale ham til å bli. Jeg hadde krøpet oppi sofaen med en kaffe, og så ut akkurat som jeg følte meg - elendig.
«Nå har vi nok fått bevist en gang for alle at du og jeg aldri ville ha funket». Han virket rolig, men bestemt. Noe i meg ville protestere, men jeg kjente at dette verken var tid eller sted.
«Så dette er farvel?». Jeg kunne høre resignasjonen i min egen stemme.
«Det er det beste for alle, Irene. Ikke bare for deg og meg» svarte han før han snudde på hælen og gikk mot utgangsdøra.

To kopper med kullsvart koffein og en lang dusj senere, var jeg noenlunde på beina igjen. «Ut å gå, puste inn høsten og kanskje ta et glass vin, det er hva jeg trenger nå» hvisket jeg til mitt eget speilbilde. Jeg så udiskutabelt sliten og utgrått ut, men sminken hadde maskert meg til et levelig syn.
Den krispy lufta gjorde godt å trekke ned. Det var rukket å bli mørkt. Klokkespillet til Sandefjord kirke avga sju slag. Vintørsten tiltok, så jeg satte kurs mot det som en gang var min stambar.
Hos Druen var alt som jeg husket det; dunkel belysning, lokal kunst med skiftende kvalitet på veggene, og en alltid like smørblid kar bak kranene.
Jeg bestilte meg et glass Barolo og fant meg et bord.
 
Det var en fryd å kjenne bedøvelsen renne ned i halsen og ut i kroppen. Pulsen sank, det samme gjorde skuldrene. Ørsmå dråper av yr la seg på vinduene, helt i takt med Melody Gardots rolige toner som behagelig rullet ut gjennom høyttaleren.
«Frøken Ølstørn og rødvin, det lover ikke bra». Jeg trengte ikke engang å titte opp for å vite hvem som sto der og ertet. De grønne øynene glitret imot meg da jeg likevel til slutt løftet hodet.
«Får man audiens?». Kasper dro ut stolen og satte seg ned før jeg fikk svart.
«Herregud, det må da være minst to år siden sist, eller hva?». Han løftet glasset mot mitt.
«Noe sånt, ja» mumlet jeg, og helte nedpå all vinen i én og samme styrt.

Pirrende pyroman

Det var to år siden sist. 747 dager for å være eksakt.
Jeg hadde ikke påspandert en eneste mann så mye som et flørtende blikk. Ikke engang Tinder var lastet ned. Det bød meg imot, alt sammen.
Mye mulig var jeg blitt mannevond, og sølibatet min trygge havn.
Kanskje var det også slik at jeg ventet. At jeg aldri hadde evnet å ta tilbake det jeg en gang ga ham; hele meg.
Han var den eneste som ville klare å tenne ilden igjen, det bare visste jeg. Selv om han også var den som sørget for at den slukket.
Det var blitt den tida på året der Instagram stort sett består av Hunter-støvler vassende i knallfarget løv. Jeg hadde avlyst tre ganger, og kunne merke at han begynte å bli trøtt av vinglingen min.
«Forstår at det ikke er lett for deg, men husk at livet er kort». Han visste veldig godt at en slik melding hadde effekt på meg.
«Oki ... Da får vi nyte livet litt sammen da. Men hvor kortsiktig tenker du denne gangen?». Istedenfor å spørre rett ut «Er det oss for alltid nå?», gikk jeg lange omveier. Sannsynligvis fordi jeg fryktet svaret mye mer enn bevisstheten evnet å ta innover seg.
«Når jeg er med deg står tiden stille. Den blir irrelevant».
Solgt.

Å få lov til å kysse det mennesket jeg hadde tenkt på hver eneste dag i så lang tid, var ikke mindre enn ubegripelig deilig. Han smakte Extra White tyggegummi med et lite hint av General Portion. Akkurat slik jeg husket ham. Det aller beste ved hele opplevelsen var å få kjenne at han hadde savnet meg minst like mye tilbake.
Full av følelser og endorfiner krøp jeg inn armkroken hans. «Vil du sove over? Jeg har barnevakt til i morgen». Jeg kysset hånden hans for å vise hvor sterkt jeg ønsket at han skulle bli. Han strøk meg over det ene kinnet før han kysset meg på det andre.
«Som du helt sikkert forstår kan det føre til trøbbel i tårnet. Men jeg kan love deg én ting, Irene. Jeg skal gjøre opp for alt som har skjedd i dette livet, ved aldri å vike fra din side i det neste».

Evig din - evig min?

Jeg ramlet sjokkskada ut av døra med vidåpen munn.
At vi to var sjelevenner var selvsagt ingen nyhet for meg - dette hadde jeg visst i årevis. Men at
han hadde evnet å komme til den erkjennelsen ... Nei, det var simpelthen bare for vilt.
«Gratulerer med oppvåkningen». Jeg slettet meldingen før jeg rakk å sende den. Heldigvis.
Jeg kjente meg rett og slett målbundet. Og nesten lykkelig. Men samtidig bekymret. For hva ventet nå? Himmel eller helvete?
Jeg bestemte meg for å la være å svare ham. Nå måtte ting få lov til å synke inn og bero en stakket stund.

Regndråpene pisket mot stueruta mens jeg krumrygget satt og skrev på nok en middelmådig reklametekst. I det fjerne herjet Tor med hammeren.
Hjemmekontor - eller gjemmekontor om du vil - var en luksus jeg nøt i fulle drag.
Etter to ineffektive timer var det pausetid. Jeg la bena høyt, dro et pledd over meg og kikket ut på det høstlige skylaget. Himmelen lyste opp med ujevne mellomrom og minnet meg litt om ham; mørk, fascinerende og smått lunefull.
  
«Og i dag fyller du førr» sukket jeg, og tok meg selv i å ønske at bursdagsbarnet lå der under pleddet sammen med meg.
«40 x hurra for en helt spesiell mann. Evig din».
 
Jeg gravde ned mobilen under cirka 17 sofaputer da kjærlighetserklæringen var eksportert.
Hva faen hadde jeg gjort nå? Gratulerer med da'n, her er mitt blødende kjøttsår og en kilo bordsalt - enjoy!
Plinget kom kort tid etter, og var langt mer skremmende enn den tiltagende buldringen fra oven. Dette kunne fort komme til å gjøre forferdelig vondt. Han hadde tross alt verken lovet meg prinsen eller kongeriket, kun konstatert at relasjonen vår var av dyp og ekte karakter.
Etter en time, aldeles utmattet av min egen dommedagsprofeti, snek jeg hånda under putefjellet og dro fram den rosa talatuten. Nå var det bare å riste av seg pinglefaktene og åpne Pandoras eske.
«Takk, nå ble jeg glad! Jeg tipper du vet hva jeg ønsker meg...
:)».
Og selvsagt visste jeg det.

En soulmate til besvær

Sommeren var over middagshøyden. Den hadde vært av det usedvanlig solfylte slaget. Med Elliot i livet var det heldigvis ikke lenger sånn at jeg bare kunne trekke for gardinene, stenge verden ute, legge meg under dyna og deppe over drittsekken. Likevel gikk mang en kveld med til tårefelling og sinnatanker.
Om han hadde forsøkt å kontakte meg visste jeg ingenting om. Etter det opprivende sporskiftet i Oslo, blokkerte jeg ham på alle kanaler - allerede før vi nådde Lysaker.
Selvfølgelig var det en del av meg som lurte på hvordan det hele kunne endt hvis jeg bare hadde valgt å forholde meg rolig og ikke hoppet på første toget hjem.
Og da august sa hallo og Elliot tok fatt på barnehagelivet, fikk jeg mer tid til å tenke de rosa tankene igjen. De tankene jeg hadde lovet meg selv å legge lokk på, én gang for alle.
Om jeg noen gang ville klare å tilgi ham, var jeg heller tvilende til.
Likefullt opphevet jeg blokaden. Da det hadde gått nesten en uke uten at det hadde tikket inne noen angrende melding med amorøs undertone, føltes nederlaget komplett. Kanskje var det sånn da, at han kun ville møte meg for å fortelle at han hadde sykeliggjort meg overfor finansfiffen, idrettselite og redaksjonsfolk, kun for å berge sin egen trynefaktor.

Jeg har alltid sett på tirsdag som ukedagenes veggpryd. Dersom tirsdag var en farge, ville den fargen definitivt vært grå. Det skjer aldri noe positivt på en tirsdag.
Nesten aldri.
Jeg struttet hjemover etter et forholdsvis vellykket møte med en driftig redaktør. Kombinasjonen av at høsten, min favorittårstid, var på trappene, og det faktum at jeg endelig var tilbake i jobb, gjorde meg oppstemt. Gladere enn jeg kunne huske å ha vært på lenge.
Den hvite SUVen som stod utenfor porten enset jeg bare så vidt idet jeg rundet hushjørnet.
Jeg ble som vanlig stående å lete etter nøklene i vesken, og bet meg merke i at vinduet på sjåførsiden gikk ned.
«Nå har jeg sittet her i en time og ventet på deg. Kan vi snakke litt, vær så snill?».
Hjertet sank helt ned til mageregionen. Den hese stemmen var ikke til å ta feil av.
«Du bør ikke oppholde deg her for lenge. Jeg har hørt at vrangforestillinger kan være smittsomt» formelig spyttet jeg ut av meg. Jeg stirret inn i den blå ytterdøra.
«Gi meg fem minutter, så skal jeg dra herfra». Jeg kunne kjenne de bedende øynene hans på kroppen, selv om jeg nektet å se i hans retning.
«Nå skal jeg inn å ordne noe, før jeg skal hente sønnen min i barnehagen. Når jeg komme ut igjen er du borte». Døra smalt igjen bak meg i det jeg sank sammen på gulvet i gangen.
Der satt jeg som en skjelvende geléklump i flere minutter. Da jeg hørte motoren starte og bilen kjøre vekk, kom de forbanna tårene tilbake.
Jeg tok opp mobilen for å sjekke klokka. Navnet hans kom til syne flere ganger med det samme jeg fjernet skjermlåsen. Tre tapte anrop og én ulest melding.
«Det er noe jeg vil at du skal vite. Fordi jeg tenker at du egentlig fortjener det. Du er min soulmate :)».




 

Psyke, psyke pike?

Det ene skrekkscenarioet avløste det andre mens jeg ventet på bøtta. Hvor isende kaldt ville vannet være denne gangen?
Hadde han blitt syk? Var det alvorlig? Herregud. Skulle mannen jeg elsket høyere enn Himmelbjerget dø? Det ble med ett den eneste logiske forklaringen på hvorfor han ville treffe meg.
Fy faen, det var altså slik det hele skulle ende; han skulle legge seg i pennalet og jeg måtte leve videre, kun med følelsen av å besitte en patetisk form for eksistens. Aldri i stand til å elske noen annen mann noen sinne igjen.
Han la hånden på kneet mitt og kremtet. Jeg satte to skrekkslagne øyne i ham og stålsatte meg for de grusomme nyhetene jeg nå skulle serveres.
«Den tida som ligger bak oss har vært av det krevende slaget» sa han mens han nikket anerkjennende til sin egen uttalelse. Jeg holdt pusten og klamret meg fast til benken i frykt for å falle av. Over speakeren ble det kringkastet at toget hjem ville ankomme om sju minutter.
«Du vil sikkert rekke det, så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet». Han så prøvende på meg.
«Det går alltid et tog» svarte jeg og strøk ham over armen.
«Jeg har lenge ønsket å ta imot den utstrakte hånden din, men vært verken klar for eller i stand til å gjøre det». Han sukket bekymringsverdig tungt og tok hånden min. Hjerterytmen var helt ute av kontroll, og jeg var slettes ikke sikker på om jeg ville overleve det som nå skulle komme.
«Hva er det som gjør at du er klar nå da? Er du syk?». Stemmen min brast og hulkene ble til slutt umulige å stagge.
«Syk? Nei, nei! Jeg er ved god helse, Irene. Ikke bekymre deg for det».
Det var de deiligste ordene jeg noen gang hadde hørt komme ut av munnen på ham, og gråten gikk raskt over i en lavmælt latter.
«Takk, gode Gud» utbrøt jeg og tørket tårer for harde livet.
«Toget retning Vestfold og Skien kan ventes på spor 2 om to minutter».
Jeg kjente at jeg ikke hadde det travelt, selv om døden ikke lenger var nærstående.
«Men jeg må nok innrømme at jeg har fortalt til menneskene i min verden at du er det...».
Jeg så forvirret på ham, forsto ikke hva han mente og hvor han ville.
«Ja, mentalt, altså. At du lider av vrangforestillinger. Og jeg er redd for at dette kan komme til å legge begrensninger for deg, kanskje spesielt med tanke på karrieren din. Mange i både din og min bransje er nok overbevist om at du er psykisk syk».
Han møtte ikke lenger blikket mitt, og satt der med en blanding av et skyldig og arrogant preg over seg.
Smilet bleknet. Gleden visnet. Irene kjølnet.
«En uhelbredelig statusjeger, full av seg selv. Det er det du er, og kommer til å forbli». Jeg reiste meg fra benken, ustø etter den emosjonelle karusellen de siste ti minuttene hadde tatt meg med på. Han strakk ut hånden etter meg, men ble veritabelt ignorert.
«Du og fasadelivet ditt kan dra direkte til helvete» fortsatte jeg så iskaldt at jeg ga meg selv frysninger.
Jeg trillet Elliot inn på toget. Han satt fremdeles på benken med en trøstesløs mine.
Før dørene skilte oss ad, rakk jeg å gi ham en siste hilsen:
«Hvis du lurer: Han er ikke din. Og det gjør meg ustyrtelig lykkelig å tenke på».

Hjerter på perrongen

Jeg satt fastklistret til benken. Det duret i ørene og sved så hardt i mellomgulvet at man skulle tro jeg hadde inntatt maursyre. Pulsen banket i hodet og det brant heftig i begge kinn.
«Synes du ikke at jeg i det minste bør få en klem?».
Det ble med ett vrient å la være å smile. Om han bare visste hvor lenge jeg hadde ønsket å legge armene rundt ham igjen. Jeg snudde meg rundt og møtte det blå blikket hans.
«Hallo» svarte jeg spakt, og følte meg helt på utsiden av meg selv. Den unge damen ved siden av meg luktet umiddelbart lunta, at dette var et særs privat anliggende, og flyttet seg raskt til en benk lenger bort.
Han satte seg rolig ned ved siden av meg.
«Jeg rakk bare å se ryggen din. Du hadde et forrykende tempo gjennom parken!». Han lo forsiktig. Hånda hans søkte et øyeblikk min, som av gammel vane. Han tok seg imidlertid i det og trakk den til seg igjen.
«Det ble så vanskelig. Da jeg så deg der oppe. Det ble for sterkt for meg». Jeg hatet å erkjenne dette overfor ham, men jeg var ikke i stand til engang å forsøke å fremstå mindre svekket enn jeg faktisk var der og da.
«Unnskyld...» hvisket jeg, og gjorde tegn til at jeg var klar for den klemmen han hadde gjort krav på.
Han la armen rundt skulderen min og trakk meg inntil seg. Kinnene hans var enda varmere enn mine, og han luktet like godt som jeg erindret.
Jeg klarte likevel ikke å dy meg: «Jeg reiste 200 mil til Sør-Frankrike og ble avvist, du kjørte 10 kilometer til Frognerparken. Skal vi ikke bare kalle det 1-1 og uavgjort?». Jeg prøvde å uttrykke meg på en humørfylt måte, men kunne selv høre min innbitte undertone.
Han trakk seg litt unna, satte en albue på hvert lår og kikket ned. «Irene, det er noe jeg trenger å fortelle deg». Det blå blikket var noe mørkere nå.
Alle alarmer i meg ble igangsatt, og maursyra returnerte.
For akkurat den setningen hadde aldri medført noe annet enn pur jævelskap når det kom til han og meg.

Den som ikke har gjemt seg nå...

Jeg galopperte meg gjennom en horde av gater og avenyer på beste vestkant. Det hamret i brystet og ristet i kroppen. Selvsagt følte jeg meg som et passelig stort rasshøl. Han hadde ikke akkurat lagt skjul på hvor viktig dette var for ham.
«Jeg er rett og slett allergisk mot å ha uvenner. Spesielt når det kommer til deg!» hadde han skrevet i en melding. En melding som sørget for et par søvnløse netter for mitt vedkommende.
«Hva mener han med den siste setningen der? Er det hans måte å si at han elsker meg på? Eller er det slik at han er redd for meg?». Tankene og spørsmålene hadde kvernet i topplokket konstant siden SMSen ramlet inn på mobilen.
Mye mulig var det frykten for svaret på nettopp dette som fikk meg til å flykte fra Frognerparken i vill panikk.
Jeg satte kursen mot Nationaltheatret. Heldigvis sov Elliot som en yndig stein, og slapp å merke noe til sin mors paniske sinnsstemning.
Ved Solli plass fant jeg meg omsider en benk. Der fikk jeg samlet både legeme og tanker. Jeg tittet oppi vogna, hvor mitt alt lå med et fredfullt drag over det vakre ansiktet sitt. Jeg ble fylt med en boblende stolthet der jeg satt og beskuet mitt livs beste avgjørelse.
«Nei, nå reiser vi hjem til Sandefjord, skatten min» hvisket jeg, og kysset ham forsiktig på nesen. Han ga fra seg et lite smil, før han falt tilbake inn i drømmeland.
På rullebåndet ned til spor 2, så jeg ham for meg: I bilen hjem til Nordstrand med uforrettet sak. Skuffa, sint og såret. Mobilen hadde jeg ikke engang våget å se på siden turen opp til parken. Den skulle få ligge uberørt til vi var trygt hjemme i Fjord'n. Det var helt sikkert.
Med en halvtime å slå ihjel før toget gikk, slengte jeg meg ned på en sånn ventebenk som gir deg metallsmak i bakenden og kvester halebeinet ditt i samme slengen. Ettersom telefonen for øyeblikket var mitt  aller verste mareritt, forbannet jeg meg over at jeg ikke hadde vært klar nok i hodet til å kjøpe meg en papirblekke. Jeg kikket selskapssyk ned på poden for å se om det var noe tegn til oppvåkning. Den gang ei.
 Etter tre og et halvt minutt var jeg hellig overbevist om at dette kom til å bli min exit, og så minnesmerket levende for meg: «Her hviler Irene Øvland Ølstørn, som kjedet seg i hjel på Nationaltheatret stasjon en veldig varm lørdag i juni. R.I.P».
Jeg prøvde svelge min egen latter så ikke andre på perrongen skulle tro jeg var fullstendig vill i nøtta.
Latteren satte seg imidlertid fast i halsen da jeg plutselig hørte en altfor kjent stemme bak meg:
«Så det er her du sitter og gjemmer deg...».



 

En tur i parken

«Er dette så lurt? Nå har du kommet deg ovenpå igjen, og det har kostet!».
Emilie så på meg med et bekymret blikk.
Brorparten i meg var dønn enig, at det var best å la historien forbli slik den var. Uansett hvor bedrøvelig det så måtte være.
Jeg visste altfor godt at et møte etter alle solemerker ville tvinge meg tilbake til start.
Lysten til å se ham, prate ut, ja kanskje til og med få gitt ham en klem, overgikk derimot all fornuft jeg besatte.
«Jeg må se ham. Jeg bare må».
Vi avtalte å treffes i Frognerparken, på den faste plassen. Benken hvor vi hadde møttes så mange ganger, men da under langt lykkeligere omstendigheter.
Idet toget stanset i Holmestrand kjente jeg panikken bre seg over hele meg. I noen sekunder vurderte jeg sterkt å hoppe av og heller ta en tur på Dulpen og slikke sol. Bare la ham i stikken. Fortjente han egentlig noe bedre? Når sant skal sies, hadde jeg tross alt reist hele veien til Marseilles for å be om tilgivelse. Burde ikke det fortelle ham noe om min anger? Om min kjærlighet?
Før jeg rakk å foreta en avgjørelse, var togturen i gang igjen.
Sola skinte fra en så å si skyfri himmel, og den varme vinden gjorde sitt til at folkelivet sitret i Oslo denne lørdags formiddagen. Folk satt allerede på uterestauranter med kald Cava i glassene, og hadde det tilsynelatende svært bekymringsfritt. Faen, som jeg misunnet dem.
Pulsen tiltok betraktelig i det jeg entret parken. De 30 varmegradene var i ferd med å destruere sminken jeg hadde brukt en time på å perfeksjonere.
Hvert steg ble tyngre, og svetten begynte å sile nedover ryggen. Jeg stoppet opp et minutts tid for å forsikre meg om at jeg ikke var i ferd med å få et nytt panikkangstanfall. «Nei, dette er bare vanlige nerver» konkluderte jeg med, og labbet videre i et lite imponerende tempo.
Cirka 20 meter fra benken vår, ble det imidlertid bom stopp.
Han satt med ryggen til og leste en avis. Jeg kjente beina begynne å svikte meg fullstendig og følte meg med ett så uendelig svak. Tårene vasket kjapt bort det lille som var igjen av mascara og rouge. Han snudde forsiktig på hodet, akkurat som om han følte nærværet mitt, men heldigvis ikke nok til at han fikk meg i synsvinkel. Jeg sto som frosset til bakken, livredd for å avgi en eneste lyd.
Da han tittet ned på mobilen, mest sannsynlig for å se etter et livstegn fra meg, så jeg mitt snitt.
Jeg svingte fort på barnevognen og gikk sporenstreks en helt annen vei.



 

Lottomillionæren

Du vet den drømmen? Den ene fantastiske som selvsagt alltid blir oppfylt i fantasien, men aldri, ALDRI, i det virkelige liv?
For mange dreier det seg om en stor pengepremie. At de en eller annen nærstående lørdagskveld skal motta en telefon fra indre Hedmarken med beskjed om at pengebekymringene nå er en saga blott. Livet er herved en rølpete champagnedans på tornefrie roser.
Ja, jeg hadde ikke blånekta hvis Hamar ringte, jeg altså. Gud bedre. Drømmen min har dog vært noe helt annet. Og den var minst like urealistisk som lottofantasien.
Men så er det jo én gang sånn da, at noen faktisk trosser den latterlig høye oddsen og blir økonomisk uavhengig. Og selvfølgelig slår vinnerlykken til når du mildt sagt er totalt uforberedt.

Tiden hadde både ruslet, spankulert og hastet i vei, mens livet, på sin side, raust hadde bydd på seg selv. Mest av det gode, men savnet fulgte meg som en blodtørst mygg over noe som føltes som en endeløs evighet.
Litt etter litt avtok likevel jerngrepet den hadde om meg. Og selv om jeg tenkte på ham hver eneste dag, kunne jeg etter hvert minnes "oss" med et forsiktig smil og en vag glede.
Jeg drømte dog mye om ham. At alt var fint, oppgjort og avklart. At kjærligheten vår trosset alt og kom seirende ut på den andre siden av misæren.
Og i drømmen var jeg så euforisk glad og lettet.
Skuffelsen var selvsagt like graverende hver gang vekkerklokka rev meg ut av lykkeland.
Vel, jeg lærte meg altså på et vis å leve med det uoppgjorte, til tross for at det var en sår affære alt sammen.
Til slutt våget jeg til og med å slå fast at lykken kanskje kunne komme tilbake en gang, bare i form av noe helt annet enn han jeg trodde var skapt for meg. Han som jeg, selv om det var vanskelig å erkjenne, hadde såret så forferdelig. Mannen som smadret hjertet mitt sønder og sammen.
To hensynsløse barbarer hadde vi vært.
«Hvis vi var ment for hverandre ville vi tross alt ikke påført hverandre så mye smerte» minnet jeg meg selv til stadighet på.
Derfor lukket jeg øynene, så det fine ansiktet hans for meg, puttet ham i en såpeboble og blåste ham bort til et sted inni hjertet hvor han kunne få bo uten at det hindre meg i å leve.
Også unnet jeg meg likevel å bære på den hemmelige lotteridrømmen. Vel vitende om at denne etter alt å dømme var utopi.
Derfor var sjokket, vantroa og forbauselsen intet mindre enn overveldende da «Hamar» en mild mainatt fant det for godt å ta kontakt.
«Jeg trenger å tilgi deg for å komme videre. Kan vi møtes?».
Jeg hadde nettopp banket inn sju rette.
Men der gleden og ekstasen nå skulle slått ut i full og vakker blomst, befant det seg istedenfor en gryende og svartfarget angst.





 

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits